xxx: Du vet Jurassic Park, der livet har stått stille, der dinosaurene fortsatt lever....

zzz: ..... ja, der alt er som det alltid har vært, forutsigbart og trygt for den som er inne og kjenner kulturen, men ....

xxx: ..... men ganske uforståelig, fjern og uvirkelig for den som kommer utenfra, fra en annen kultur. Du, jeg har tenkt på - vi har Jurassic Park i skolen også.

zzz: Ja, kanskje på alle skoler til og med. Ja for du tenker på de privatpraktiserende lærerne - og skolelederne for den saks skyld, de som helst vil kjøre sitt eget løp med minst mulig innsyn og ikke mer samarbeid enn de må ?

xxx: Ja, de som helst vil vandre opp igjen og opp igjen de stier de alltid har gjort, som gremmes over reformer, og drømmer om ro og fred i skolen.

zzz: Det er ganske utrolig, jeg mener - å ikke ville endre seg, når samfunnet rundt oss, og menneskene i det, endrer seg mer og mer. Skolens oppgave er jo å "ruste barn og unge til å møte livets oppgaver", som det står i Læreplanen, "ta hånd om seg selv og mestre utfordringer sammen med andre" - i nåtid og framtid, ikke i fortid.

xxx: Jo, men det er heldigvis mange som ser behovet for endring også, og som er villig til å ta utfordringa. Og utfordringa vår er jo nettopp å endre skolen i takt med samfunnet, endre til det bedre, samtidig med at vi bringer videre kulturarven og de gode tradisjonene. Vi må aldri tillate oss å stivne i et mønster, tro vi har gjort det vi kan, tro vi er ferdig utlærte.....

zzz: Nei, for da er vi slett ikke utlærte, bare ferdige! Men hvis vi tar utgangspunkt der, og tenker litt videre: For å møte dagens utfordringer, fra den nye læreplanen og fra samfunnet rundt oss, for å møte det må lærerne tilføres, og få rom til å utvikle, endringskompetanse.

xxx: Ja, for hvordan skal lærerne kunne utvikle endringskompetanse hos elevene hvis de ikke har fått utvikla det hos seg selv ?

zzz: Vet du hva - jeg tror det å være en lærende organisasjon betyr å være i endring hele tida, og i takt med det utvikle endringsstrategier.

xxx: Ja, og ettersom alle endringer nærmest lovmessig utløser motkrefter blir utfordringa å forsterke drivkreftene så mye at motkreftene minimaliseres.

zzz: Det kan hende det er nettopp der graden av endringskompetanse i organisasjonen ligger. Men hva gjør vi egentlig for å utvikle den endringskompetansen ?

xxx: Jeg tror en ting vi må gjøre er å utvikle skolen vår til en mer enhetlig organisasjon, bygge relasjoner og team, og satse på samhandling framfor privatpraksis. Dessuten må vi flagge grunnleggende felles holdninger og menneskesyn, uten at den enkelte derved mister sin identitet.

zzz: Ja, og der må vi tørre å utfordre hverandre, og kreve lojalitet på felles beslutninger, og det kan vi hvis vi kjenner hverandres styrker og svakheter. Og så tror jeg vi må tenke nytt og utradisjonelt i forhold til system og organisering, slik at vi tør å ta steget fra stabilitet til forandring, fra det trygge og forutsigbare til kaos og pulserende liv! Jeg bare lurer på - hvor starter vi egentlig ?

xxx: Jeg tror kanskje vi må starte med oss selv, vi som er ledere. Vi må slutte å definere oss utelukkende i hver våre roller, som rektor og inspektør, leder og nestleder, med hver våre gitte faste arbeidsoppgaver. Vi må definere oss som et lederteam.

zzz: Ja, og opptre i det daglige som et lederteam, både overfor personalet og overfor brukerne, elevene og foreldra. Og det blir viktig, for det å få personalet med i en kontinuerlig endringsprosess som gradvis skaper en bedre skole, det forutsetter at de er trygge på oss som ledere, vet hva vi står for, og opplever at vi trekker sammen i samme retning.

xxx: Ja, og skal vi få til det rundt om på alle skolene i Skien, blir skolekontorets ledelsesfilosofi ganske avgjørende viktig. Jeg mener, å gjøre en skole med litt størrelse til en lærende organisasjon fundert på endringskompetansens strategier, det forutsetter et lederteam som kan tenke høyt sammen, og samhandle.

zzz: Enig - og da styrker det neppe utviklinga av lederteam at de fleste ledermøtene er forbeholdt rektor alene, eller at rektorer og inspektører drar på hver sine seminar eller studieturer, akkurat som om de til daglig skal operere i hver sin hverdag.

xxx: Nei, det er jo nettopp tid sammen, og felles referanser vi trenger for å framstå som sterke lederteam ute på skolene. Men du - hvis vår skole skal bli en lærende organisasjon - da er det vel ikke nok bare å definere oss som et lederteam ?

zzz: Nei, jeg tror det er viktig at vi som ledere også går foran med et ekte, levende engasjement. Vi må tro på det vi driver med, og like det. Og det er viktig å vise både personalet, elevene og foreldra at vi trives både med det vi holder på med, og med de utfordringene som ligger foran oss.

xxx: Vi må rett og slett gløde av og til, slik at vi også kan tenne gnister i personalet. Og så må vi ha en visjon.

zzz: En visjon ?

xxx: Ja, en visjon, en idé om framtida. Vår visjon, bygd på den pedagogiske og ideologiske tenkninga i L'97. Skal vi bli en lærende organisasjon er vi nødt til å ha en visjon å strekke oss mot, og bli mer opptatt av muligheter og metoder for å nå dit, enn av kortsiktige mål og forutbestemte resultater.

zzz: Enig - for akkurat som elevene trenger tydelige voksenpersoner rundt seg, trenger personalet tydelige ledere som vet og tilkjennegir hva slags skole de vil ha. Ledere som tør å stille krav, tør å utfordre, tør å fronte, kjenner - ikke kjente - livet i klasserommet, og som er der når de trengs.

xxx: Det blir med andre ord viktig å utøve ideologisk ledelse hvis vi vil skape en lærende organisasjon. Og dernest må vi også være strateger, tenke strategisk ledelse. Hvorfor må vi hele tida være i endring ? Hvorfor er visjonen viktig ? Hvordan får vi personalet med dit ?

zzz: Ja, og da er vi inne på det med flytsonen, altså grensesnittet mellom utfordringer og ferdigheter, hverdagen der den enkeltes utfordringer er store nok til å unngå kjedsomhet og frustrasjon samtidig som ferdighetene er tilstrekkelige til å holde bekymring og angst unna..

xxx: Akkurat, og jeg tror faktisk at skal vi lykkes i å skape og opprettholde en endringskultur, det vil si bli en lærende organisasjon, og bevege oss i retning mot visjonen, må vi få hele personalet inn i flytsonen.

zzz: Ja, og jeg tror at skal vi lykkes med det må vi skape åpenhet og trygghet i personalet, det må være lov å vise både svakheter og styrker, og vi må tørre å utfordre hverandre som hele mennesker, altså på alle 3 nivåer: både intellektuelt, følelsesmessig og viljemessig.

xxx: Jeg har igrunn grubla litt på det følelsesnivået, jeg mener det som går på verdisyn og holdninger. Jeg tenker på at det faktisk langt på veg er gjennom møtet med oss, lærerne, at elevene skaper bildet av seg selv. Og da spør jeg - hvilket "speil" holder jeg opp, hvilke muligheter gir jeg elevene til å finne seg selv, og velge seg selv ?

zzz: Ja, og hva gjør jeg, og hva gjør vi som skole for at stjernene i elevenes øyne ikke skal slokne ? Husker du han psykologen som snakka om at mennesket ikke er, men blir til i møte med andre: "Av ord er du kommet", sa han, "av ord skal du fortsatt bli, vokse, utvikle deg, ....

Hvordan virker mine ord på de jeg møter tro ?

xxx: Det er litt skummelt å tenke på, men samtidig tror jeg vi i den lærende skolen må nødt til å sette dette temaet på dagsorden. For når vi snakker om kompetanse og kompetanseutvikling i forhold til det å oppnå endring og utvikling, er faktisk holdninger viktigere enn både kunnskap og ferdigheter.

zzz: Ja, det tror jeg du har rett i. Men hvis vi skal bli en lærende organisasjon, tror jeg at vi også må skape og åpne "det tredje rommet".

xxx: "Det tredje rommet" - hva mener du ?

zzz: "Det tredje rommet" er tid og sted for dialogen, en møteplass der vi, ledelsen og lærerne, eller skolesjefen og skolelederne for den saks skyld, lytter og lærer av hverandre, en mulighet til å bryne og samkjøre holdninger, og gjennreise den pedagogiske debatten.

xxx: Ja, det trenger vi, og da tror jeg det er avgjørende viktig at vi som skoleledere deltar aktivt og tilkjennegir tydelig hvor vi står. Vi må være så med i skolehverdagen at vi kan trekke opp debatten på de områdene der vi ser den trengs.

zzz: Jeg tror, for å skape "det tredje rommet" innafor den fellestida vi allerede har, at det er viktig at vi som ledere i langt større grad avskjærer de ørkesløse debattene om uvesentligheter, slik som om elevene skal være inne eller ute, på eget eller andres klasserom, få brev hjem eller ikke for snøballkasting, you name it. Det må vi styre, slik at tida kan brukes til det som er viktig for en lærende organisasjon - visjoner, holdninger og pedagogisk debatt.

xxx: Og da kan vi kanskje også greie å gjenskape undringa og refleksjonen hos lærerne, den tilstanden som kan dreie fokus bort fra de absolutte svara og fastlåste vanene, til de konstruktive spørsmåla, de som fører oss videre, som skaper utvikling.

zzz: Ja, skal vi bli en lærende organisasjon må vi i langt større grad stille spørsmål om hvorfor vi gjør det vi gjør i klasserommet, framfor hva vi gjør og hvordan vi gjør det....

xxx: Enig, og til slutt tror jeg vi må sørge for at behovet for forandring kommer mer innenfra enn utenfra, og så må vi ta små skritt av gangen slik at vi lykkes.

zzz: Ja, for myten om at vi lærer av våre feil holder ikke helt, det er faktisk når vi lykkes at både organisasjonen og medarbeiderne der lærer og utvikles!